Det er med både spenning og forundring jeg følger med på debatten hjemme i Norge om hvilke sko spillerne skal kunne bruke. Og det er med stor forundring jeg hører på all den kritikken de norske fotballspillerne får. Det de kjemper for er jo kun grunnleggende arbeidsrettigheter. 7 dager ferie, oppsigelsesvern og retten til å bruke det arbeidsverktøyet man kan jobbe med. Nå er det slik jeg har forstått det enighet om oppsigelsesvern og ferie, mens utstyrskonflikten har ført til streik.

Jeg har stor forståelse for at klubbene ikke vil si fra seg rettigheter som de tjener penger på, det er det vel strengt tatt ingen bedrifter som er interesserte i. Men la oss som eksempel ta for oss en ganske normal situasjon i dagens fotball Norge. En spiller i dag får gjerne en kontrakt som er prestasjonsbasert. Det vil si at prestasjonene til en spiller har direkte betydning for lønn, spilletid og til syvende og sist karrieren til den enkelte spiller. Dette er en grei ordning som både klubber og spillere er enige om. Men skal det da være slik at spilleren ikke kan velge det redskapet han selv trenger for å gjøre den jobben han er satt til å gjøre?

Det er hevet over enhver tvil at det er stor forskjell på de forskjellige skoprodusentene. De fleste legene jeg kjenner i fotballverdenen, og det er ganske mange, hevder at det å bruke sko som ikke passer direkte fører til skader. Samtidig er det så store forskjeller på skoene at man er nødt til å velge sko ut fra hvilken type spiller man er. Hva da hvis klubben din ikke har avtale med de som produserer sko som passer til deg? Med tanke på at dette er toppidrett hvor detaljene er utrolig viktig for sluttresultatet så bør det aldri være spørsmål om hvem som skal velge hvilke sko en spiller skal bruke.

Hadde idrettsnorge godtatt at Petter Northug, Marit Bjørgen, Therese Johaug eller Aksel Lund Svindal hadde fått utlevert utstyr de ikke vil ha eller kan prestere sitt beste i? For det er det som ofte er tilfellet med fotballspillere i Norge. De får beskjed hvilke sko de skal spille med utelukkende av økonomiske hensyn. Fotball er idrett, og utøverne er de som skal prestere til syvende og sist. Da skal ikke utøverne prakkes på et verktøy de ikke kan prestere på sitt beste med. Heldigvis har vi NISO som gjør en fatastisk jobb for de norske spillerene, for i sammenhenger som dette så tenker nok ikke klubbenes direktører særlig på spillerrettigheter.

Joda, jeg er enig i og inneforstått med at klubbene trenger de inntektene de kan få, og nå er det blitt slik i Norge at klubbene får mye av sine inntekter fra utstyrsavtalene. Men det er ikke slik at hvis skodelen av utstyrsavtalen faller bort, så kollapser hele det økonomiske grunnlaget for klubbene. Det er bare tull å fremstille det slik at uten sko innbakt i utstyrsavtalen så mister klubbene enorme inntekter. De mister kanskje noe av inntektene og det gir kanskje noen andre utfordringer, men sko er en liten del av klubbens økonomi, mens det er det viktigste verktøyet en spiller har. På den andre siden er det sikkert mange spillere som ønsker å bruke skoene til klubbens utstyrsleverandør, og på den måten er fortsatt mulig for klubbene å bake inn sko i deler av avtalen. En annen løsning er at spillerne kan velge om de skal bruke skoene til klubbenes utstyrsleverandør eller ikke, hvis de velger en annen sko vil det få en en konsekvens i forhold til lavere lønn.

Og at dette skal på sikt skal spenne beina under på norsk idrett og at det skal gå utover breddeidretten er hvert fall bare tull. For å si det slik; hvis retten til å velge sko i norsk fotball skal velte idretten slik vi kjenner det i dag, så vil jeg på det sterkeste oppfordre til å endre fokus fra skoproblematikken til å se på hvem som forhandler frem disse avtalene. For da har vi større problemer enn bare retten til å velge sko.

Det er mye vi kan diskutere i fotball, alt fra lønninger til prestasjoner og det kan vi diskutere fra tidlig morgen til kuene kommer hjem. Men man tar aldri skia fra en skiløper, og man tar heller ikke forballskoene fra en fotballspiller.

Morten Gamst Pedersen