I forbindelse med med Norway Cup skriver jeg noen bloggposter om hvordan jeg er kommet dit jeg er og om hvordan jeg lever som fotballspiller. I dag skal det handle om fokus. Det vil si hva jeg har fokusert på opp gjennom årene fra da jeg spilte for Norild i Vadsø til jeg nå hvor jeg spiller for Blackburn Rovers i Premier League og Norges landslag. En av de viktigste faktorene i oppveksten min var min far Ernst Pedersen. Han hadde spilt i toppserien og visste hva som skulle til for å komme dit. Så han ga meg hele tiden gode råd om hva jeg burde gjøre. Men det hjelper lite med gode råd hvis man ikke er innstilt på å gjøre den jobben som trengs for å nå målet, og det er bare hardt arbeid som gjelder. Det vil si at man gjør det som trengs for å være best mulig forberedt til trening, og at man tar treningene seriøst. Og at man gjør sitt beste uansett hvor kjedelig man synes øvelsen er, og at man alltid prøver å være den beste i alle øvelser. Og er man ikke best, øver man til man blir best.

Det var mange gode spiller på min alder da jeg var 13-15 år, og det var flere spillere i Finnmark som kunne nådd langt i fotballkarrieren sin. Men jeg føler at mange av dem ikke taklet det å være blandt de beste fotballspillerene i sin aldersgruppe. For eksempel skjønnte jeg tidlig at fotball er et lagspill og at man aldri er bedre enn sitt svakeste ledd, derfor ble jeg aldri sur på mine medspillere som kanskje ikke var så gode, men jobbet i stedet ekstra hardt for å spille slik at de ble bedre. Det ga meg et verdifult blikk for spillet som absolutt har vært med på å forme meg som fotballspiller. Det hjelper fint lite å være teknisk begavet hvis man gjør feile valg og etterpå blir sur på medspillere som kanskje ikke er like gode teknisk. For å bli bedre må man jobbe hardt for å spille sine medspillere bedre.

Alkohol, tobakk og andre rusmidler styrte jeg unna, og det gjør jeg enda. Man kommer aldri til toppen hvis man er på fest til stadighet. Jeg aksepterer at vennene mine som ikke driver på med profesjonell idrett vil dra på byen av og til, men det er like viktig at de aksepterer at jeg ikke vil dra på byen, men heller fokusere på treningen jeg skal på dagen etter. De som ikke har villet eller vil akseptere det, er ikke gode venner, og derfor har jeg luket bort alle slike “venner” fra min vennekrets. Heldigvis er det aldri noe problem for meg, og alle mine venner aksepterer at jeg drar hjem når de drar på fest. Nå er jeg 29 år gammel og det hender selvsagt jeg tar en fest i forbindelse med nære venners bursdag eller andre ting som er verdt å feire, men det skjer aldri i oppkjøringen til sesongen eller hvis vi har mange kamper som kommer. Og jeg er aldri overstadig beruset. Jeg har det faktisk like gøy, eller gøyere uten alkohol og på grunn av min måteholdenhet med det har jeg kommet dit jeg er i dag.

Tidligere har jeg skrevet om kosthold og trening. Og gå gjerne inn på sidene til Norway Cup for å lese flere blogger om fotball.

Morten Gamst Pedersen