Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om de grusomme hendelsene hjemme i Norge, så jeg begynner bare å skrive så får bare følelsene flomme fritt. Følelsen jeg sitter med blir ikke bedre etter hvert som dagene går og man får avstand til hendelsene, men tvert i mot blir de heller verre etter hvert som det kommer frem hvilke skrekkelige scener de innvolverte har måtte gå gjennom. Når jeg leser nettavisene hjemme så ser jeg at terroristen vil at fengslingsmøtet skal skje for åpne dører slik at han kan forklare seg offentlig. Men hva kan denne mannen ha å si av interesse? En slik person som viser så total mangel på respekt for menneskeliv, og samtidig viser så lav intelligens at han tror at det sprenge regjeringskvartalet og slakte ned våre politiske ungdommer vil føre til den endringen han ønsker. Den personen har ingen meninger eller annen informasjon som er av interesse for det norske folk.

Norge er et lite land, og slike hendelser vil ramme alle på en eller en annen måte. Men vi skal ikka la oss knekke av dette, vi skal heller styrke oss på dette. Vi er et åpent samfunn som ikke har væpnede vakter og sikkerhetskontroller over alt, og det skal vi heller ikke ha. Vi skal stå sammen og finne trøst hos hverandre og vi skal som Jens Stoltenberg sa, slå tilbake med enda mer demokrati. Selv er jeg i Hongkong med Blackburn Rovers, men hjertet mitt er hjemme i Norge. Jeg skal spille med svart sørgebånd på neste kamp mot Aston Villa på onsdag for å hedre ofrene, de innvolverte og alle andre nordmenn hjemme i Norge og ute i verden. Og jeg skal høre med mine lagkamerter om de vil gjøre det samme. Jeg leste en meget sterk historie av Prableen Kaur, en av de overlevende fra Utøya, og jeg sitter med en klump i halsen av de hendelsene hun har gått gjennom. Prableen Kaurs blogg kan du lese her.

Nå skal vi lege våre sår sammen og fokusere på livet videre, og i den sammenhengen er det viktig at vi ikke går inn i en sirkel av sinne og hat. Men heller står sammen og verner om vårt samfunn og levemåte.

Morten Gamst Pedersen