Jeg fikk en kamerat over fra Norge, og da jeg kom hjem fra trening her om dagen sto han midt i stua med det største gliset jeg har sett på flere år. Allerede her skulle det begynt å blinke i diverse varsellamper, det gjorde desverre ikke det, istedet ble jeg stående selv med et glis om munnen. Jeg rekker liksom ikke tenke så mye på hva som skulle komme før han drar frem at lite lekehelikopter. Her skulle definitivt alle alarmer begynt å hyle. Gjorde det det? Nei! I stedet blir jeg fylt av en utrolig glede uten noen som helst anelse om hvilke katastrofer som sakte men sikkert vil komme. Som et barn på julaften river vi opp esken og begynner å montere sammen dette vidunderet. Uten en tanke i hodet på noen av oss om å rydde litt før vi begynner å fly, hiver vi oss til og gir full gass. Helikopteret letter i en utrolig fart og smeller rett i røykvarsleren og kræsjlander rett ned på bordet under, her spruter det rotorblader, glass og kopper i alle retninger til et gledeshyl som garantert har varslet naboene om at noe er i gjære. Når ting har roet seg og vi har fått en noenlunde kontroll over diverse skader finner vi ut at det er lite som er knust som ikke er mulig å erstatte. Produsenten av dette helikopteret har vært så forutseende at han har lagt ved noen ekstra rotorblader, så vi bytter dem raskt uten noen som helst problemer.


Klok av skade tar vi det litt roligere og øver med litt mindre gass denne gangen. Etter noen testrunder der vi bare letter og lander igjen for å lære å kjenne fjernkontroll og helikopter, føler vi oss såpass trygge på de nylærte flykunnskaper at vi begynner å tenke at vi trenger større omgivelser. Verandadøren står åpen og veien til flyhimmelen er klar.

Selvfølgelig skulle jo den døren der vært spikret igjen. Det var den desverre ikke derfor følte vi oss trygge på at dette var et utrolig lurt trekk av oss.

Turen ut døren gikk overraskende bra. Faktisk såpass bra at vi begge var helt enig i at dette kom til å bli en fremtidig slager for det norske innslaget i Manchester. Minuttet etter var vi ikke like sikker. Like etter dette siste bildet av vidunderet vårt ble tatt, stakk naboen, som hadde hørt at det var noe morsomt i gjære, frem hodet. Det er jo i grunn hyggelig nok det. Problemet var at han stakk frem hodet akkurat i det helikopteret vårt fløy forbi verandaen hans. Det fremkalte nok et hyl, desverre var ikke det et gledeshyl. I panikken som oppsto fly vi helikopteret ut fra blokken slik at vi ikke skulle skade vår kjære nabo, problemet var at vi flyr det litt for langt ut. Såpass langt ut at rekkevidden til radiosenderen begynte å bli litt dårlig. Mens helikopteret begynte å miste mer og mer høyde fikk vi etterhvert kontroll over det igjen. Problemet nå var at det nesten var på bakken, og da måtte det jo selvfølgelig komme en eller annen kis gående, og i kampen om å få kontroll på helikopteret hold vi på å fly det rett i hodet på han. Nytt hyl, desverre like lite gledeshyl som sist. I den nye panikken som oppsto var det bare en ting og gjøre og det var å prøve å få helikopteret ut over elven. Det gikk brillefint, problemet var bare at denne gangen var det null sjans å få kontroll på udyret, og dermed endte hele flyturen med kræsjlanding i elva. Nå er naboen sur, vi uten helikopter og jeg er ganske sikker på at han kisen nede på bakken ikke er fornøyd han heller.

Mvh Capt. Morten Gamst Pedersen